Surrender to Greece refused in NGO Migration case: no double criminality and risk to freedom of expression
Saken gjelder spørsmål om overlevering i medhold av arrestordre.
[OMISSIS], født 25. juni 1972, ble pågrepet av politiet den 16. mars 2026 med bakgrunn i en europeisk arrestordre fra greske myndigheter. [OMISSIS] er etterlyst og begjært overlevert av greske myndigheter i medhold av avtale av 28. juni 2006 mellom Den europeiske unionen, Island og Norge om overleveringsprosedyre mellom partene (parallellavtalen), jf. arrestordreloven. Begrunnelsen for pågripelsen, og senere fengslingen, er et krav om overlevering av [OMISSIS] for straffeforfølgning av sak som gjelder menneskesmugling og tilrettelegging for ulovlig opphold samt deltagelse i en kriminell organisasjon.
Påtalemyndigheten har begjært [OMISSIS] fengslet for fire uker, og da med sikte på å overlevere ham til Hellas. Påtalemyndigheten har også bedt domstolen om å ta stilling til om vilkårene for overlevering foreligger.
Nord-Troms og Senja tingrett avholdt muntlige forhandlinger 16. mars 2026 og avsa kjennelse med slik slutning:
Vilkårene for å overlevere [OMISSIS], født 25. juni 1972, til Hellas er oppfylt. [OMISSIS], født 25. juni 1972, kan holdes i varetekt inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over den 23. mars 2026.
[OMISSIS] anket tingrettens kjennelse den 19. mars 2026, og har ved sin forsvarer, advokat [OMISSIS], inngitt støtteskriv. Anken gjelder kjennelsens pkt 1, som fastslår at vilkårene for å utlevere [OMISSIS] til Hellas er oppfylt. Påtalemyndigheten tok til motmæle og innga bemerkninger til anken 23. mars 2026.
Påtalemyndigheten ba om forlenget varetektsfengsling. Nord-Troms og Senja tingrett kom i kjennelse av 20. mars 2026 til at [OMISSIS] skulle løslates ettersom det ikke var sannsynliggjort at [OMISSIS] vil unndra seg eller hindre overlevering, jf. arrestordreloven § 13 tredje ledd andre punktum. Påtalemyndigheten har ikke anket denne kjennelsen.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten er det utvekslet en rekke prosesskriv, og lagmannsretten har bedt partene om flere utdypinger av de rettslige anførslene. Lagmannsretten har også mottatt erklæringer fra ulike organisasjoner, som Amnesty International, FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere (the Special Rapporteur on the situation of human rights defenders). Disse oppfattes av retten å være fremsatt i egenskap av amicus curiae, og fremsatt i medhold av tvisteloven § 15-8 per analogi.
Vest statsadvokatembeter opplyste 5. mai 2026 at saken var overført til dem som settestatsadvokatembete. Dette grunnet mulige inhabilitetsinnsigelser mot embetsleder i Nord statsadvokatembeter.
Muntlige forhandlinger ble berammet til 10. juni 2026, men basert på skriftutvekslingen i saksforberedelsen anser lagmannsretten det som forsvarlig å avsi kjennelse uten muntlig forhandling, i tråd med hovedregelen i straffeprosessloven § 385. Partene har ikke hatt innvendinger til dette.
[OMISSIS] har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Vilkårene for overlevering av [OMISSIS] til Hellas i henhold til mottatt arrestordre er ikke til stede. Subsidiært: [OMISSIS]s anke fremmes til muntlig behandling i Lagmannsretten. Atter subsidiært: Tingrettens kjennelse 17.03.26, pkt 1, oppheves.»
Påtalemyndigheten påstått anken over overleveringsavgjørelsen forkastet.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Innledning og overordnet om de rettslige utgangspunkter
Arrestordreloven med tilhørende forskrifter omhandler pågripelse og overlevering av personer mellom Norge og medlemsstater i Den europeiske union. Parallellavtalen med EU trådte i kraft 1. november 2019, og den delen av arrestordreloven som gjelder nordisk-europeiske arrestordrer trådte i kraft fra samme dato. Fra 1. november 2019 trådte også arrestordreforskriften i kraft. Parallellavtalen inneholder forenklede regler og prosedyrer om overlevering av person for straffbare forhold.
Arrestordreloven bygger på prinsippet om gjensidig tillit, noe som innebærer at en rettslig avgjørelse i en medlemsstat skal legges til grunn i en annen medlemsstat uten nærmere prøving av avgjørelsen truffet i den første staten. Prinsippet om gjensidig tillit har gitt seg utslag i en rekke bestemmelser i arrestordreloven som begrenser mottakerlandets domstolsprøving. Det følger av arrestordreloven § 14 tredje ledd første punktum at retten i sin avgjørelse skal legge til grunn opplysningene i arrestordren, med mindre disse åpenbart er uriktig. Retten skal derfor ikke prøve det faktiske og rettslige grunnlaget for pågripelsesbeslutningen eller dommen som arrestordren bygger på.
Videre er domstolsprøvingen begrenset til å vurdere de såkalte obligatoriske avslagsgrunnene i arrestordreloven §§ 6, 7, 8, 9 og 11, samt om arrestordren er korrekt utfylt.
Denne saken gjelder arrestordre for strafforfølgning, ikke straffegjennomføring. Den greske siktelsen mot [OMISSIS] gjelder menneskesmugling og tilrettelegging for ulovlig opphold samt deltagelse i en kriminell organisasjon. [OMISSIS] forklarer selv å ha drevet humanitært arbeid for migranter og dokumentert menneskerettskrenkelser mot denne gruppen. Slik denne saken ligger an aktualiserer den flere spørsmål. For det første om vilkåret om dobbel strafforfølgning i arrestordreloven § 7 eller § 8 første ledd bokstav k er oppfylt og for det andre om overlevering vil være i strid med EMK eller tilhørende protokoller, jf. arrestordreloven § 8 andre ledd. Lagmannsretten behandler disse spørsmålene suksessivt i det videre.
Det synes ikke være omtvistet at arrestordren er utfylt i tråd med arrestordreloven § 5, at vilkårene i § 6 og § 10 er oppfylt og at § 12 ikke gir grunnlag for avslag. Lagmannsretten er enig og anser nevnte vilkår oppfylt.
Arrestordreloven § 7 og § 8 første ledd bokstav k – dobbel straffbarhet
Etter arrestordreloven § 7 første ledd kan overlevering kun skje dersom handlingen som arrestordren bygger på, eller tilsvarende handling, er straffbar etter norsk rett. Om første ledd uttales følgende i HR-2020-1701-U avsnitt 20:
«Dette innebærer at den faktiske handlingen som ligger til grunn for arrestordren, må være straffbar etter norsk lovgivning, gitt at handlingen skulle bedømmes etter norsk rett og under forutsetning av at siktede er gjerningsmann. Det vises her til Rt-2014-680 avsnitt 13, som gjaldt det parallelle vilkåret i utleveringsloven.»
Avsnitt 13 i Rt-2014-680, som her nevnes, lyder:
«Det er ikke entydig hva som menes når det i § 3 nr. 1 første punktum kreves at «handlingen, eller en tilsvarende handling» kan straffes etter norsk lov. Men det er på det rene at kravet om dobbel straffbarhet ikke innebærer at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat. Det er heller ikke avgjørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse. Spørsmålet er – slik jeg forstår dette – om det faktiske grunnlaget i tiltalen ville være straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen skulle bedømmes etter norsk rett og under forutsetning av at siktede var gjerningsmannen. Jeg viser til [OMISSIS], Utlevering for straffbare forhold (2009) side 219-224.»
Fra dette utgangspunkt er det enkelte unntak i andre ledd, og ytterligere unntak i tredje ledd. Unntakene i tredje ledd gjelder enkelte konkrete handlinger som er positivt unntatt i forskrift. Bestemmelsen gjelder kun for handlinger som kan straffes med fengsel i minst tre år, og det er også et gjensidighetsvilkår som innebærer at den staten som krever utlevering må gi tilsvarende unntak for Norge. Påtalemyndigheten anførte for tingretten og i opprinnelig påtegning til lagmannsretten at vilkåret om dobbel straffbarhet gjaldt, jf. § 7, og at det var oppfylt. Etter spørsmål fra lagmannsretten endret dette seg til at handlingene [OMISSIS] er siktet for inngår i listen over handlinger det ikke kreves dobbel straffbarhet for, jf. arrestordreforskrifta § 6 første ledd nr. 1, deltakelse i kriminell organisasjon, og nr. 13, tilrettelegging for ulovlig innvandring eller ulovlig opphold.
Som oppfølgning av svaret reiste lagmannsretten spørsmål ved om arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k medførte at kravet om dobbel straffbarhet likevel må gjelde. Etter at lagmannsretten stilte dette spørsmålet endret påtalemyndigheten igjen sin argumentasjon og anførte at vilkåret om dobbel straffbarhet likevel gjelder, jf. arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k, og at det er oppfylt. Arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k innebærer at en arrestordre skal avslås for «forhold som er utført helt eller delvis i Norge», og ikke er straffbart etter norsk lovgivning. Bestemmelsen innebærer dermed at vilkåret om dobbel straffbarhet likevel gjelder for forhold som i alle fall delvis er begått i Norge. [OMISSIS] har fremlagt dokumentasjon som viser at han utvilsomt oppholdt seg i Norge i perioden siktelsen angir, og lagmannsretten legger til grunn at siktede ikke var i Hellas da de pretenderte straffbare handlingene fant sted. Ettersom loven legger opp til at arrestordre skal avslås for forhold som er utført helt eller delvis i Norge, må lagmannsretten ha kompetanse til å foreta en bevisvurdering på dette punktet, jf. også arrestordreloven § 14 tredje ledd første punktum. Siktelsen, som gjengis nedenfor, må da forstås slik at [OMISSIS] har hatt skriftlig kontakt med aktører i Hellas og/eller Tyrkia.
Lagmannsretten legger til grunn at uttrykket «forhold […] utført i Norge» i arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k må forstås i sammenheng med alminnelig norsk strafferett, herunder straffelovens bestemmelser om jurisdiksjon og hvor en handling er foretatt. Etter straffeloven § 4 første ledd gjelder straffeloven for handlinger foretatt i Norge. Paragraf 7 regulerer handlinger foretatt på flere steder. Bestemmelsen lyder:
«Når straffbarheten av en handling avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning, anses handlingen foretatt også der virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt.»
Bestemmelsen gir uttrykk for at en handling som utgangspunkt er foretatt der handlingen skjer, men at den også vil anses foretatt der virkningen inntrer. Overført til vår sak vil dette medføre at handlingen dels er begått i Norge og dels i Hellas, og forholdet faller dermed inn under norsk strafferettslig jurisdiksjon. Kravet til dobbel straffbarhet gjelder etter dette fullt ut i saken, jf. arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k.
Spørsmålet blir etter dette om handlingene greske myndigheter mistenker [OMISSIS] for er straffbare etter norsk rett. Det må foretas en abstrakt vurdering, hvor spørsmålet er om siktelsen beskriver en i det ytre straffbar handling. Det er dermed uten betydning hva senere bevisførsel måtte vise. Dette siste må etter lagmannsrettens oppfatning imidlertid forstås innenfor rammen av arrestordreloven § 14 tredje ledd første punktum, hvoretter opplysninger i arrestordren, herunder siktelsen, skal legges til grunn med mindre de er åpenbart uriktige. Denne begrensningen må likevel forstås innenfor rammen av de for Norge bindende folkerettslige forpliktelser, jf. arrestordreloven § 2. Dette innebærer at dersom det for etterlevelsen av folkerettslige forpliktelser er nødvendig med et annet prøvingstrykk enn «åpenbart uriktig», må dette legges til grunn.
Lagmannsretten har også reist spørsmål til partene ved hvordan unntaksbestemmelsen i arrestordreloven § 7 tredje ledd forholder seg til arrestordreloven § 2, hvoretter loven viker for norske folkerettslige forpliktelser. Bakgrunnen for spørsmålet er at dersom handlingene i siktelsen ikke er straffbare etter norsk rett grunnet folkerettslige forpliktelser, så må det etter lagmannsrettens oppfatning lede til at unntaksbestemmelsen i § 7 tredje ledd må tolkes innskrenkende. Dette slik at vilkåret om dobbel straffbarhet også av den grunn gjelder fullt ut.
I det følgende vil den greske siktelsen presenteres del for del, samtidig som det vil vurderes om siktelsen beskriver en i det ytre straffbar handling.
Overordnet om den greske siktelsen mot [OMISSIS] og aktuelle norske straffebud:
Greske myndigheter har i arrestordren gitt slik overordnet beskrivelse av siktelsen mot [OMISSIS]:
«The present arrest warrant regards: Three (3) offences in total a) participation in and membership of a criminal organization, b) facilitating the entry into Greek territory of a third-country national, committed by two or more persons for profit and in the course of their professional activity, and committed repeatedly, and c) facilitating the unlawful residence of a third-country national for profit and on a repeated basis.»
Deltakelse i kriminell organisasjon er straffbart etter straffeloven § 188. Bestemmelsen krever imidlertid et primærlovbrudd, eller i det minste en avtale eller plan om sådan. Ut fra siktelsen forstått under ett gjelder dette deltakelse i kriminell organisasjon for å medvirke til utlendingers ulovlige innreise og opphold i Hellas.
Etter utlendingsloven § 108 er ulike overtredelser av loven belagt med straff. Etter § 108 fjerde ledd bokstav b er det straffbart å bistå en utlending til ulovlig innreise enten i Norge eller et annet land. Med vilkåret ulovlig forutsettes det at innreisen er rettsstridig, jf. HR-2019-599-A avsnitt 63. Om forståelsen av bestemmelsens fjerde ledd bokstav a vises det til HR-2019-1204-U avsnitt 11 flg.:
«(11) Det følger imidlertid av utlendingsloven § 3 at loven generelt skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke individets stilling. Dette omfatter blant annet flyktningkonvensjonen 1951. Ifølge konvensjonens artikkel 31 nr. 1 skal flyktninger «som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet», ikke straffes for ulovlig innreise dersom de straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har «gyldig grunn» for sin innreise.
(12) Ankeutvalget peker på at unntaket i § 108 fjerde ledd bokstav b for reise inn i første trygge land må tolkes i samsvar med flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1, jf. blant annet Rt-2010-801 avsnitt 18.
[…]
(14) Høyesterett kom i HR-2018-846-A til at vilkåret i flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 om at flyktningen må være «kommet direkte» fra et område der flyktningens liv eller frihet er truet, kan være oppfylt selv om flyktningen er kommet hit via et land der livet eller friheten ikke er truet.»
Det er dermed ikke straffbart for flyktninger å bryte et eventuelt forbud mot innreise dersom flyktningen kommer direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet, gitt at de straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør gyldig grunn for sin innreise. Videre omfatter slik innreise også reise via trygge tredjeland, likevel med den begrensning som HR-2018-846-A gir anvisning på. Som HR-2019-1204-U viser, er heller ikke medvirkning til slik innreise straffbart. Dette fremgår også eksplisitt av utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b andre punktum. Rettsstillingen på dette punkt er en direkte følge av Norges folkerettslige forpliktelser, jf. det siterte fra HR-2019-1204-U avsnitt 11 og 14.
Utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a rammer den som i vinnings hensikt driver organisert ulovlig virksomhet knyttet til innreise. Vilkåret om rettsstrid er forstått å gjelde både for fjerde og femte ledd, se [OMISSIS], note 34 sjette ledd til utlendingsloven § 108, Karnov lovkommentar, à jour per 16. januar 2026 og [OMISSIS] m.fl., Utlendingsloven Kommentarutgave, § 108 note 179 tredje punktum, Juridika, à jour per 1. juli 2025. Lagmannsretten presiserer at vilkåret om rettsstrid gjelder, men det knytter seg til andre forhold, ikke om innreisen var lovlig. Om forståelsen av forløperen til utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a, utlendingsloven 1988 § 47 første ledd bokstav b, har Høyesterett uttalt at rettsstriden må knytte seg til den organiserte virksomheten. Dette uttrykkes slik i Rt-2003-179 avsnitt 22 siste setning:
«Jeg finner på denne bakgrunn at bestemmelsen må forstås slik at den rammer den som driver organisert ulovlig eller – om man vil – rettsstridig – virksomhet, og at det ikke er et straffbarhetsvilkår at selve innreisen er ulovlig eller rettsstridig.»
Dette innebærer at blant annet ordinær reiseformidling ikke rammes av straffebudet. Lagmannsretten oppfatter det slik at det med presiseringen er ment at det er uten betydning for anvendelsen av femte ledd bokstav a om innreisen eller oppholdet var lovlig.
Lagmannsretten finner støtte for en slik tolkning særlig siste setning i det siterte samt avsnitt 17 fra samme dom. Det fremgår her:
«I Ot.prp.nr.46 (1986–1987) uttalte departementet på side 185 at det er behov for en egen straffebestemmelse som rammer organisert virksomhet som drives i vinnings hensikt, og som går ut på mot betaling å hjelpe utlendinger til å komme til Norge. I spesialmotivene til den nye bestemmelsen på side 252 het det:
«Bokstav d rammer imidlertid også videre. Bestemmelsen omfatter både den som åpent sier til vedkommende utlendinger at de ikke fyller vilkårene for å få oppholdstillatelse i Norge, men at han kan hjelpe dem med innreisen og så får de selv prøve å få bli i landet, og den som organiserer reiser til Norge for utlendinger som fyller kravene for å få bli her, f.eks. flyktninger som oppfyller vilkårene for å få asyl.»»
Endelig angir den overordnede beskrivelsen av siktelsen at [OMISSIS] ved sine handlinger har tilrettelagt for ulovlig opphold i Hellas. Utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav a rammer bistand til ulovlig opphold i Norge eller et annet land. Ifølge [OMISSIS] m.fl., Utlendingsloven, Universitetsforlaget, 2010 note 74 til bestemmelsen, Juridika, à jour per 1. juni 2010, omfatter gjerningsbeskrivelsen de fleste handlinger, så som å aktivt skjule noen. Samtidig følger det av Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A 2 at en flyktning har rett til opphold, hvilket slik lagmannsretten ser det også må innbefatte en rett til å oppholde seg i landet mens asylsøknaden er til behandling. Utlendingsloven skal forstås i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, også flyktningkonvensjonen, jf. HR-2019-1204-U avsnitt 12.
Med dette som overordnet rettslig bakteppe vil lagmannsretten i det videre vurdere de enkelte deler av siktelsen mot [OMISSIS].
Siktelsen bokstav a):
Grunnlagsbeskrivelsen i relasjon til bokstav a) lyder:
«At a time not precisely determined during the police preliminary investigation and the main investigation, and in any case up to 14-7-2021, in Kos and in Turkey, he allegedly formed or joined an operationally structured organization with continuous criminal activity, with the purpose of committing multiple felonies, specifically multiple acts of facilitating the entry into Greek territory and the stay therein of third-country nationals without being subjected to the legally required checks, for profit and in the course of professional activity.
The organization allegedly consisted of at least four additional individuals:
— [OMISSIS], who allegedly directed the organization, coordinating and organizing the transport of third-country nationals and instructing the other members on how to more effectively evade checks by the Greek authorities;
— an individual located in Turkey under the alias “[OMISSIS]”, who was allegedly responsible for locating in Turkey third-country nationals wishing to enter Greek territory without undergoing the legally mandated checks;
— [OMISSIS], son of [OMISSIS] and [OMISSIS], a Cameroonian national, who allegedly transported third-country nationals into Greek territory by boat; and
— [OMISSIS], representative of the Non-Governmental Organization “Greek Helsinki Monitor,” who, allegedly aware of the illegal transport of third-country nationals into Greek territory, facilitated their unlawful entry and stay.
His role allegedly consisted of communicating—generally after coordinating with [OMISSIS]—via electronic applications such as “WhatsApp Business” with the organization’s leader, [OMISSIS], and receiving from him the personal details of third-country nationals who were about to attempt illegal entry into Greece, the dates and times of their departure from the Turkish coast, the dates and times of their attempted entry, their destination island, and the intended landing point. He would then initiate asylum application procedures on their behalf, exploiting his capacity as founder and administrator of the Non-Governmental Organization “AEGEAN BOAT REPORT,” thereby facilitating their illegal entry and stay in Greece.»
Siktelsens post a) gjelder deltakelse i kriminell gruppe, som gjentatte ganger og med profittmotiv har lagt til rette for at utlendinger entret og forble i gresk territorium, og unngikk lovpålagte kontroller. Den konkrete gjerningsbeskrivelsen for [OMISSIS]s del fremgår i siste avsnitt. Det fremgår her at [OMISSIS] i den forbindelse skal ha kommunisert med andre i gruppen og mottatt informasjon om tid og sted for utlendingers innreise, for deretter å ha initiert asylsøknadsprosesser på deres vegne. Ved dette utnyttet han sin posisjon som eier av en NGO, og slik la til rette for utlendingens ulovlige innreise og opphold i Hellas.
Lagmannsretten vurderer først om [OMISSIS]s aktive handlinger i seg selv, i det ytre, representerer en straffbar handling etter norsk rett. Den greske siktelsen beskriver dels å bistå med asylsøknader jf. siste avsnitt. Dette er klart nok ikke straffbart etter norsk rett, verken å søke eller å bistå med å søke. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 14. Verdenserklæringen er ingen traktat og slik ikke bindende for statene, selv om akkurat denne retten antakelig må være å anse som bindende sedvanerett. Retten til å få asyl følger imidlertid også av Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A 2, se [OMISSIS] m.fl., Utlendingsloven: Kommentarutgave, note én til § 28, Juridika, à jour per 1. mai 2022. Gitt at det eksisterer en rett til å få asyl, må det også være rett til å søke om dette. Dette medfører i sin tur at årsaken til at det ikke er straffbart å medvirke til å søke asyl følger av en folkerettslig forpliktelse.
Dels beskriver siktelsen at [OMISSIS] har mottatt opplysninger fra en person i Tyrkia. Heller ikke dette er i seg selv en straffbar handling.
Lagmannsretten vurderer i det videre siktelsen forstått som en anklage om medvirkning til unngåelse av lovpålagte kontroller, ulovlig innreise eller ulovlig opphold. Først må det tas stilling til om siktelsen beskriver overtredelse av et straffebud, dernest om [OMISSIS] ifølge siktelsen har medvirket til dette ved sine handlinger.
Siktelsen beskriver også unngåelse av lovpålagte kontroller. Det er for lagmannsretten uklart hva som ligger i anklagen på dette punkt. Det er dermed vanskelig å vurdere hvorvidt handlingen er straffbar også etter norsk rett. Det er imidlertid på det rene at ingen lovpålagt kontroll er beskrevet konkret for utlendingene, og det er heller ikke beskrevet noen unnvikelseshandling. Lagmannsretten noterer videre at det heller ikke er gitt noen konkret beskrivelse av at [OMISSIS] selv har medvirket til å unngå lovpålagte kontroller, og bistand til å søke asyl kan vanskelig ses relevant i så måte. I den grad det skulle være plikten til å fremstille seg for politi eller tollmyndighet ved innreise til landet, hvilket er en straffebelagt plikt etter utlendingsloven § 19 første ledd jf. § 108 andre ledd bokstav a, bemerkes at den generelle beskrivelsen på dette punkt står i direkte motstrid til de konkrete handlinger [OMISSIS] er anklaget for; bistand til å søke asyl, som etter sin art krever at man fremstiller seg for offentlige myndigheter. På denne bakgrunn er det lagmannsrettens oppfatning at siktelsen ikke beskriver en straffbar medvirkning til eventuell unndragelse fra lovpålagte kontroller. Dette idet [OMISSIS] ifølge siktelsen verken fysisk eller psykisk kan sies å ha gitt en tilskyndelse til dette når siktelsen leses i sammenheng.
Siktelsen gjelder videre ulovlig innreise. Siktelsen beskriver etter lagmannsrettens oppfatning ikke en straffbar handling etter utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b. Dette idet utlendingene ifølge siktelsen har søkt om asyl, hvilket underbygger at unntaket i HR-2019-1204-U er aktuelt. Når det gjelder vilkåret om straks å fremstille seg for myndighetene vises det til at siktelsen selv beskriver at prosess med å søke asyl ble initiert samtidig med at flyktningene var i ferd med å reise inn i Hellas. Til vilkåret om å godtgjøre gyldig grunn for innreise, oppfatter lagmannsretten at siktelsen bygger på at flyktningene i det minste pretenderte å være nettopp det, jf. beskrivelsen av å initiere asylsøknader. Det er videre intet i siktelsen som indikerer at utlendingene har gitt uriktige opplysninger for å oppnå asyl, langt mindre at [OMISSIS] var kjent med noe i denne retning. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at denne delen av siktelsen ikke representerer en straffbar handling under utlendingsloven § 108 fjerde ledd bokstav b.
Ulovlig innreise er også belagt med straff etter utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a. For denne vurderingen er det ikke avgjørende at utlendingenes innreise ikke var rettsstridig, jf. Rt-2003-179 avsnitt 22. Lagmannsretten konstaterer at siktelsen på dette punkt i det ytre beskriver en straffbar primærhandling.
Endelig gjelder siktelsen ulovlig opphold i Hellas. Som det fremgår over har en flyktning rett til opphold, jf. Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A 2. Etter lagmannsrettens oppfatning må dette også innebære en rett til opphold inntil asylsøknaden er behandlet. I alle tilfeller er det ikke beskrevet i siktelsen punkt a) at noen asylsøkere har oppholdt seg i Hellas etter avslag på søknad om asyl.
Etter dette er det lagmannsrettens konklusjon på dette punkt at siktelsen punkt a), foruten anklagen om ulovlig innreise, ikke beskriver en handling som i det ytre er straffbar etter norsk rett, og at dette bygger på for Norge bindende folkerettslige forpliktelser.
Spørsmålet er videre om handlingene [OMISSIS] er anklaget for kan ses på som medvirkningshandling til organisert ulovlig virksomhet med sikte på en utlendings innreise til landet.
Siktelsen forstått som medvirkningshandling til organisert ulovlig virksomhet med sikte på en utlendings innreise til landet
Medvirkningshandlinger er straffbare etter straffeloven § 15. Også dette spørsmålet må som utgangspunkt drøftes innenfor rammen av om siktelsen i det ytre beskriver en straffbar medvirkningshandling. [OMISSIS]s bidrag må i tilfelle karakteriseres som positiv tilskyndelse. Tilskyndelsen må etter bestemmelsen rette seg mot den pretenderte organiserte ulovlige virksomheten som består i å sende asylsøkerne av gårde fra Tyrkia til Hellas. Etter lagmannsrettens oppfatning er det særlig to sider ved medvirkningsansvaret som aktualiseres i denne saken.
Det første er kravet til årsakssammenheng og det andre et krav til rettsstrid. Om det første gjengis følgende fra [OMISSIS], Straffeloven: Kommentarutgave, note 3.4 til § 15, Juridika, à jour per 1. mars 2026:
«Ved medvirkning gjelder det også et årsakskrav, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 411 første spalte. Det strafferettslige årsakskravet er imidlertid klart mindre strengt, jf. bl.a. Rt. 1989 s. 1004 (s. 1005). […] Det er ikke mulig å angi presist hvor mye som kreves, og man kommer neppe retningslinjen nærmere enn at avgjørende synes å være om vedkommendes handling har en slik karakter og et slikt omfang at det finnes naturlig å knytte straffansvar til den, jf. HR-2020-1681-A avsnitt 14.»
Kravet til årsakssammenheng innebærer dermed at medvirkningshandlingen må «ha en slik karakter og et slikt omfang» at det er naturlig å knytte straffansvar til den.
Rettsstridskravet i strafferetten er en størrelse med noe uklart innhold og grense. Det har den virkning at enkelte handlinger som representerer overtredelse av et straffebud likevel ikke belegges med straff. Rettsstridskravet for medvirkningshandlinger er beskrevet slik i [OMISSIS] m.fl., Frihet, forbrytelse og straff, 2. utgave 2019, side 333-334:
«Siden medvirkningshandlinger generelt har en større distanse til den rettsgodekrenkelsen som straffebudet skal beskytte mot, har de ofte et mer normalt og uskyldig preg enn handlinger som direkte rammes av straffebudets gjerningsbeskrivelse. Dette gjør at de ulike grunnene som taler for en begrensende tolkning av et straffebud [i relasjon til den alminnelige rettsstridsreservasjonen. lmr. anm.] er minst like relevante i relasjon til medvirkningsansvaret.»
Rettsstridsreservasjonen for medvirkningshandlinger har dermed mye til felles med den alminnelige rettsstridsreservasjonen, samtidig som det særegne ved medvirkningshandlinger i form av distanse til rettsgodekrenkelsen inngår i begrunnelsen for det. Sitatene fra [OMISSIS] og [OMISSIS] viser etter lagmannsrettens oppfatning den nære sammenhengen mellom kravet til årsakssammenheng og rettsstrid. Det vurderingstemaet Høyesterett oppstiller i HR-2020-1681-A avsnitt 14, hvoretter avgjørende er om det er naturlig å knytte straffansvar til medvirkningshandlingen, har etter lagmannsrettens oppfatning mye til felles med det [OMISSIS] understreker som relevant ved rettsstridsvurderingen.
Med dette rettslige bakteppe vurderer denne lagmannsrett spørsmålet om siktelsen pretenderer at [OMISSIS] ved sine handlinger rettsstridig har gitt positiv tilskyndelse til organisert ulovlig virksomhet med sikte på flyktningenes ulovlige grensepassering.
Siktelsen gjelder organisert menneskesmugling mot profitt. [OMISSIS]s bidrag er som nevnt beskrevet å være at han har mottatt personalia og initiert asylsøknader. I det ytre er dette handlinger som ligger relativt langt i fra kjernen av overtredelsen; ulovlig grensepassering. Siktelsen pretenderer ikke at [OMISSIS] har hatt noen påvirkning på hvem som foretok reisen, eller deres avgjørelse om å reise. Videre er det ikke beskrevet noe i siktelsen som indikerer at [OMISSIS] har hatt noen form for rolle knyttet til hvor grensepasseringen skulle finne sted. At han har befunnet seg i Norge underbygger dessuten at [OMISSIS] ikke har kunnet medvirke aktivt til dette. Disse forhold viser at [OMISSIS] heller ikke var et nødvendig ledd i hendelsesforløpet. Disse momentene er ikke avgjørende, men setter handlingen i perspektiv, og reduserer etter lagmannsrettens oppfatning straffverdigheten av den.
Det forhold at [OMISSIS]s handling er beskrevet å være å initiere asylsøknader underbygger dessuten for lagmannsretten at hans handling ikke bare vanskelig kan knyttes til ulovlig grensepassering; tvert imot er [OMISSIS]s handling et bidrag til at asylsøkerne skulle presentere seg for offentlige myndigheter. Videre er det ikke pretendert at [OMISSIS]s handlinger i seg selv var ulovlige, og det fremgår av lagmannsrettens vurdering over at hans handlinger isolert sett var lovlige handlinger vernet av folkerettslige traktater som både Norge og Hellas er bundet av, sml. [OMISSIS], m.fl., Frihet, forbrytelse og straff, 2019, s. 197 flg. Alle disse forhold underbygger at siktelsen ikke beskriver en handling som kan anses rettsstridig.
[OMISSIS]s handling er å motta informasjon og sende denne videre til greske myndigheter. [OMISSIS] undersøker i Straffansvarets periferi, 1999, side 143 flg. disse sider ved rettsstridskravet. Fra side 144 gjengis:
«Når ein skal trekkja den nærare grensa mellom medverkingsansvar og handlefridom, får omsynet til ytringsfridomen ei særleg viktig rolle. […] Kor langt ytringsfridomen slår igjennom i forhold til andre legitime omsyn og interesser, er likevel ikkje alltid klart.
[…]
Europakonvensjonen art. 10 vernar uttrykkeleg retten til å motta og gi vidare informasjon. Men også ut frå alminnelege rettsstridssynspunkt må det vera eit vidt spelerom for formidling av alle typar informasjon, utan at medverkingsansvar vert aktuelt.»
Også disse forhold taler imot å anse [OMISSIS]s handlinger som rettsstridige.
Videre er det lagmannsrettens oppfatning at alle disse forhold, sammenholdt med [OMISSIS]s bidrag til primærovertredelsen, organisert ulovlig virksomhet med sikte på en utlendings innreise til landet, at det ikke har en slik karakter og et slikt omfang at det finnes naturlig å knytte straffansvar til den, og at de dermed ikke er rettsstridige.
I forlengelsen av dette kommer at begrepet «straffbart» i arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k forutsetter at vilkåret om subjektiv skyld må være oppfylt, jf. HR-2020-1701-U avsnitt 28. Sammenholdt med at det kun skal foretas en abstrakt vurdering blir spørsmålet om siktelsen pretenderer at [OMISSIS] har handlet med forsett. [OMISSIS], op.cit. understreker på side 143 i relasjon til rettsstridsreservasjonen at skyldkravet i praksis vil avgrense området for straffansvar. Siktelsen bokstav a) inneholder ingen eksplisitt beskrivelse av at [OMISSIS] har handlet forsettlig og det kan stilles spørsmål ved om siktelsen forutsetter at [OMISSIS]s forsett dekker samtlige elementer av gjerningsbeskrivelsen. At [OMISSIS]s aktive handlinger, informasjonsinnhenting for å initiere asylsøknader, er så vidt perifer for primærforbrytelsen og også er i konflikt med flere elementer i siktelsen, taler etter lagmannsrettens oppfatning imot å anse siktelsen å pretendere at [OMISSIS] har handlet forsettlig med hensyn til å bidra til organisert ulovlig virksomhet med sikte på en utlendings innreise til landet.
Lagmannsrettens konklusjon er etter dette at siktelsen bokstav a) i det ytre ikke beskriver noen straffbare handlinger for [OMISSIS].
Siktelsen bokstav b):
Lagmannsretten ser deretter på gjerningsbeskrivelsen i den greske siktelsen bokstav b), som lyder:
«On 13-7-2021 in Kos, he allegedly facilitated the entry into Greek territory of third-country nationals without them being subjected to the checks required under Article 5 of Law 4251/2014, repeatedly, acting jointly with his co-accused, for profit and in the course of professional activity.
Specifically, at the above time and place, he allegedly facilitated the entry into Greek territory of:
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of the Democratic Republic of the Congo;
- [OMISSIS], daughter of [OMISSIS], national of the Democratic Republic of the Congo;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Benin;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Cameroon;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Togo;
- [OMISSIS], daughter of [OMISSIS], national of Cameroon;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Ghana; and
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Ghana.
It is alleged that, following coordination with [OMISSIS], he communicated via the electronic application “WhatsApp Business” with [OMISSIS] (who allegedly organized their transport from Turkey), requesting that he send him the full details of the above individuals together with photographs and video material, and informing him of the date and time of their departure from Turkey and their arrival in Kos. This was done so that he could provide assistance for initiating their asylum procedures, exploiting his capacity as founder and administrator of the Non-Governmental Organization “AEGEAN BOAT REPORT,” while allegedly knowing that in this way he was facilitating their illegal entry into the country.
He allegedly committed the above act in the course of his professional activity, since from the structure he had established with the intention of repeatedly committing the act (participation in a criminal organization transporting third-country nationals illegally into Greece, communication with the leader of said organization, as well as the exploitation of his position as founder and administrator of the NGO “AEGEAN BOAT REPORT”), a purpose of obtaining income is inferred.»
Den generelle delen av siktelsen bokstav b) angir at [OMISSIS], gjentatt og for profitt, har bidratt til at utlendinger ikke har blitt fremstilt for nødvendige kontroller. I den konkrete gjerningsbeskrivelsen er det angitt åtte navngitte personer som [OMISSIS] skal ha mottatt personalia til, samt informasjon om deres avreise fra Tyrkia og ankomst til Hellas. Dette ble gjort for å bidra til å initiere prosess med å søke asyl. Med dette utnyttet [OMISSIS] sin rolle som eier av NGO, vitende om at han la til rette for deres ulovlige innreise i landet. Dette ble gjort for profitt igjennom hans NGO, og som del av et kriminelt nettverk.
Ved vurderingen av om det med dette beskrives en straffbar handling etter norsk rett finner lagmannsretten det i stor grad tilstrekkelig å vise tilbake til vurderingen knyttet til siktelsen bokstav a). Dette gjelder for å ha unngått nødvendige kontroller, bistand til å søke asyl samt ulovlig innreise til Hellas. Videre kan lagmannsretten ikke se at det i seg selv er ulovlig å motta personalia fra andre personer. Siktelsen beskriver videre at [OMISSIS] har handlet for profitt, hvilket er straffbarhetsvilkår under utlendingsloven § 108 femte ledd bokstav a og b, men dette er heller ikke straffbart all den tid drøftelsen over viser at siktelsen ikke beskriver en ulovlig innreise eller medvirkning til sådan. Det samme gjelder for henvisningen til å være del av et kriminelt nettverk.
Siktelsen bokstav c):
Endelig gjengis følgende hva gjelder siktelsen bokstav c):
«On 13-7-2021 in Kos, he allegedly facilitated the unlawful residence of third-country nationals in Greek territory, repeatedly and for profit. Specifically, by communicating through the electronic application “WhatsApp Business” with [OMISSIS], the organizer of the illegal entry and transport of third-country nationals into Greece, he allegedly requested and received from him the details of the following eight (8) third-country nationals:
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of the Democratic Republic of the Congo;
- [OMISSIS], daughter of [OMISSIS], national of the Democratic Republic of the Congo;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Benin;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Cameroon;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Togo;
- [OMISSIS], daughter of [OMISSIS], national of Cameroon;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Ghana;
- [OMISSIS], son of [OMISSIS], national of Ghana.
He allegedly knew that these individuals had illegally entered Greek territory from Turkey. He received their personal details along with photographs and video material in order to, exploiting his capacity as founder and administrator of the Non-Governmental Organization “AEGEAN BOAT REPORT,” provide them assistance in initiating asylum procedures and submit complaints against the Greek authorities, while allegedly knowing that in doing so he was facilitating their unlawful residence in the country.»
Siktelsen bokstav c) beskriver ingen handlinger som ikke allerede er vurdert over og lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til drøftelsene ovenfor.
Vilkåret om dobbel straffbarhet etter arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k er ikke oppfylt og begjæringen skal etter dette ikke tas til følge. Idet også arrestordreloven § 8 andre ledd etter lagmannsrettens oppfatning må lede til at begjæringen avslås, knyttes det enkelte merknader til dette nedenfor.
Arrestordreloven § 8 andre ledd
Etter arrestordreloven § 8 andre ledd skal en arrestordre avslås dersom overlevering vil være i strid med EMK eller de tilleggsprotokoller Norge har ratifisert og inkorporert som norsk lov. Dette bygger ikke bare på den greske statens ansvar for å respektere menneskerettighetene innenfor sitt territorium, men også på at det vil utgjøre en selvstendig krenkelse av EMK for Norges del å treffe beslutning om utsendelse når det foreligger reell fare for konvensjonsbrudd. Etter Prop. 137 LS (2010-2011) kreves det «konkrete haldepunkt» for konvensjonskrenkelse for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Dette begrunnes blant annet i at EMD bygger på en presumsjon om at konvensjonsstatene respekterer menneskerettighetene.
Høyesterett har i HR-2022-863-A avsnitt 33 flg. gitt anvisning på at det må foretas en to-trinns vurdering under bestemmelsen. Første trinn er å foreta en generell vurdering av situasjonen i den aktuelle staten med hensyn til den aktuelle menneskerettighet. Andre trinn vil være å vurdere hvilken betydning den generelle situasjonen har for avgjørelsen av den konkrete saken som er til behandling. I avsnitt 36 avklares endelig at terskelen etter bestemmelsen er «reell risiko» for menneskerettskrenkelse, og endelig at risikovurderingen må bygge på «alvorlige og godtgjorte grunner».
Normalt knyttes anførslene til mangler ved rettergangen eller soningsforholdene i mottakerstaten, altså anførsler om krenkelse av EMK artikkel 6 eller 3. I denne saken ligger det annerledes an. [OMISSIS] har slik lagmannsretten oppfatter det anført at Hellas har innledet etterforskning mot ham for å forhindre ham fra å rette kritikk mot landets behandling av migranter. Fra hans rettslige forklaring for tingretten gjengis:
«Jeg har dokumentert at gresk kystvakt plukker opp flyktninger. De kjører dem til havs, og setter dem i livbåter. Jeg finner disse senere i tyrkisk farvann. Jeg kan dermed dokumentere at de er plukket opp på en gresk øy, fraktet til havs og deportert. Over 25 000 mennesker er deportert på denne måten. Jeg har gitt opplysninger til Frontex, og det har vært flere saker for EMD som har resultert i fellende dom mot Hellas.
Greske myndigheter har brukt presse mot meg, og det har vært flere hemmelige etterforskninger, i hvert fall seks. Dette er gjort for å skremme meg. De seks etterforskningene er alle henlagt.
Det har vært en heksejakt på meg i mange år, fordi jeg ikke vil tie. Det har vært flere slike lignende saker i Hellas, et tyvetalls mot frivillige, og alle har ført til frifinnelser. Det har ikke vært en fellende dom. De kjører sakene for å skremme, og jeg føler meg forfulgt.»
Det samme fremgår av hans forklaring i fengslingsmøtet 20. mars 2026. Lagmannsretten oppfatter at [OMISSIS]s anførsel er at hans dokumentasjon av forholdene for migranter i Hellas er noe den greske stat ønsker å hindre, og at dette gjøres ved å innlede etterforskning mot ham, og på det grunnlag begjære ham overlevert. Det er på det rene at [OMISSIS]s ytringer er vernet under EMK artikkel 10.
Etter dette blir første trinn i den vurdering som Høyesterett har oppstilt todelt; hvordan er menneskerettssituasjonen for migranter i Hellas og videre hvordan er menneskerettssituasjonen for de som søker å dokumentere måten migrantene behandles av den greske stat.
Til det første spørsmålet noterer lagmannsretten at Hellas 30. juni 2025 ble domfelt for brudd på EMK artikkel 3, 5 og 13 i saken A.R.E. mot Hellas, saksnr. 15783/21. Dette ved blant annet systematisk bruk av såkalt «pushback» av flyktninger, altså å nekte flyktninger å gå i land og å frakte dem ut i internasjonalt eller annet lands farvann, dommens avsnitt 229. EMD bygget bevisresultatet på dette punkt på uttalelser fra flere nasjonale og internasjonale institusjoner, herunder Europarådet og FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere. I avsnitt 139 beskriver den greske ombudsmannen at tusenvis av flyktninger har blitt utsatt for slik pushback. Dette underbygger for lagmannsretten at det er substans i den første delen av det [OMISSIS] anklager Hellas for. Hellas er også kritisert av EU-kommisjonen 5. juli 2023 rettet mot Hellas i «2023 Rule of Law Report». Det vises særlig til side 29 hvor det fremgår at situasjonen for menneskerettsforkjempere som jobber innenfor migrasjonsfeltet har vært utfordrende og at de har blitt utsatt for «smear campaigns, threats and attacks and the misuse of criminal law against them». Videre fremgår at både FNs spesialrapportør og Europarådets menneskerettskommisær også har adressert temaet. Ytterligere om dette fremgår av rapport av FNs spesialrapportør 3. mars 2023 avsnitt 76 flg. Dette underbygger andre del av de [OMISSIS] anklager Hellas for.
[OMISSIS] er ikke siktet for sine ytringer, men for andre handlinger. Ifølge [OMISSIS] kan etterfølgende inngrep rammes av EMK artikkel 10. Om dette skriver [OMISSIS]:
«Der kan også være tale om efterfølgende indgreb, dvs. forskellige former for negative konsekvenser som følge af en udnyttelse af retten til ytringsfrihed. Ved efterfølgende indgreb må det vurderes, om der er direkte sammenhæng mellem indgrebet og udnyttelse af retten til ytringsfrihed, hvilket er en betingelse for anvendelsen af artikel 10.»
De forhold Hellas er kritisert for knyttet til både asylsøkere og de som søker å hjelpe dem, og at flere av elementene i siktelsen strider mot folkerettslige forpliktelser er momenter som taler for en sammenheng mellom [OMISSIS]s ytringer og siktelsen, det samme gjør det forhold at [OMISSIS] også tidligere er anklaget av greske myndigheter for andre overtredelser, uten at disse har ledet til domfellelse. Dette har adskillig resonans i funnene til FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere, særlig at menneskerettsforkjempere innenfor migrasjonsfeltet har blitt utsatt for det FNs spesialrapportør omtaler som «misuse of criminal law against them». Samlet er det på denne bakgrunn lagmannsrettens oppfatning at det foreligger konkrete holdepunkter for at siktelsen mot [OMISSIS] representerer en reell risiko for krenkelse av hans ytringsfrihet, vernet under EMK artikkel 10.
Også av denne grunn må begjæringen avslås.
Avgjørelsen er enstemmig.
SLUTNING
Vilkårene for overlevering av [OMISSIS] til Hellas er ikke til stede.